Den maritime industrien bygger mer nytt. Særlig øker skip spesialbygget for installasjon og vedlikehold knytte til havvind, fastslår Norsk Industri i konjunkturrapporten sin.

De skipene skal i første omgang brukes alle andre steder enn i norske farvann. Norske selskaper vokser på vedlikehold i andre land. I neste omgang betyr det at de kommer til å stå sterkere når det bygges ut havvind på norsk sokkel.

– Alle snakker om at når det kommer et hjemmemarked i Norge, skal det ha et høyt norsk innhold. For å realisere det er det utrolig viktig at disse bedriftene jobber med eksport i dag, sier Knut Erik Steen.

Han er fagsjef for havvind i Norsk Industri. Steen sier at det er segmenter innen havvind hvor Norge virkelig har gjort suksess allerede. – Skipsindustrien på Vestlandet har greid å omstille seg og leverer enormt mange servicefartøyer og installasjonsfartøyer, sier han og forteller om industriell eksport på 43 milliarder kroner til fornybarsektoren i fjor.

Den eksporten handler mest om havvind. – Vi har noe vann, noe hydrogen, bitte litt innen sol – men i all hovedsak havvind, forteller Steen.

– Alt går jo tregt i Norge, men dette er en næring i vekst. Vi forventer global vekst. Norge ikke bare beholder andelen; vi klarer å øke den. Innen skip – servicefartøyer som går med personer eller de som ligger med hotell eller installasjon – øker vi i et ganske kompetitivt marked, sier han.

Unntaket er USA. Landet har sin Jones Act – ikke et Trump-produkt, men en over 100 år gammel lov. Den krever at skip som transporterer varer mellom havner i USA, skal være bygd, eid og bemannet av amerikanere.

Resultatet er at noen etablerer amerikanske datterselskaper for å komme inn på markedet. – Men dette er det ingen norske som har turt ennå, forteller Steen.

Det er to forskjellige måter å vedlikeholde havvindparker på. Når de ligger tett nok ved land, drar fartøyer – crew transfer vessels, ctw-er – ut på dagsturer fra en base på land. Parkene som ligger lenger ut, bruker servicefartøyer som er floteller, flytende hoteller.

– Hvor ofte de trenger vedlikehold, varierer etter hvor gammelt anlegget er. De kan stå flere måneder uten tilsyn, forklarer Knut Erik Steen.

Han understreker at også i havvindparkene er vedlikeholdet blitt mye mer digitalisert og prediktivt. – Dermed unngår de i ganske stor grad «breakdown maintenance». Vedlikeholdet blir planlagt for å unngå stans, sier han.

Både selskapene og kompetansen til havvind og vedlikehold stammer opprinnelig fra olje- og gassektoren. Steen trekker frem Fred. Olsen, IKM og Aibel som eksempler. Ifølge konjunkturrapporten er Aibel, Aker Solutions, Apply og Wood de største innenfor vedlikehold og modifikasjoner på den norske sokkelen.

Det meste av eksporten skjer til de andre landene rundt Nordsjøen.

– Det har vært en utrolig vellykket diversifisering fra eksisterende olje- og gassaktiviteter, og det uten noen form for subsidier, sier Knut Erik Steen.

Årets havvindrapport fra Norwep, Norwegian Energy Partners, forteller at havvindkapasiteten globalt nå er oppe i 41,9 gigawatt. Storbritannia, USA og Tyskland dominerer de mest avanserte prosjektene. 2,4 av disse gigawattene er flytende havvind, og der er det Frankrike og Sør-Korea som fører an sammen med Storbritannia.

Norwep spår mer enn en seksdobling, til en driftskapasitet på 275 GW, de neste ti årene. Det er et anslag for hele verden unntatt Kina. Veksten kommer til å øke fra 2029, når flere store prosjekter begynner utbyggingen.

Ifølge britiske ORE Catapult – forkortelsen står for Offshore Renewable Energy – er drift og vedlikehold den delen av havvindsektoren som vokser raskest. Innen 2030 kommer verdensmarkedet til å være verdt over 100 milliarder kroner. Bare det britiske markedet, som jo ligger rett over Nordsjøen fra Norge, vil ligge på 18 milliarder kroner.

– Det er store muligheter innenfor drift og vedlikehold av havvind ved å lære av erfaringene fra olje og gass i Nordsjøen, skriver ORE Catapult i rapporten sin om utviklingen frem mot 2030.

Med økende marked blir det også viktigere å komme i forkant med vedlikeholdet. – Når turbinene ryker, er vanligvis tungt vedlikehold neste skritt. Men vedlikeholdsprogrammer bringer sine egne utfordringer, oppsummerer sjefanalytiker Yvan Gelbart i det franske teknologi- og markedsanalysefirmaet Spinergie.

– Utbyggerne må planlegge rundt levetiden og balansere risiko og proaktivt vedlikehold for å unngå for mange avbrudd, slår han fast.

Ifølge Gelbart er det levetiden som er det viktigste tegnet på at det er på tide å bytte ut en turbin. Saltvann, uvær og lynnedslag bidrar til at de ikke lever veldig lenge. – Kompnentslitasje øker sannsynligheten for svikt etter seks–sju år, skriver han. Ønsket om større, kraftigere turbiner bidrar også til flere feil, fordi tyngre komponenter møter større mekanisk slitasje.